I et hvitkledd laken

Hun holder om sin lille, slik jeg også holder om min.
En liten gutt med støv i håret, så inderlig verdifull og fin.
Hun beundrer det vesle fjeset slik hun har gjort i fire år.
Mens hun stryker vekk støvet fra pannen, og skyver til side guttens hår.

De mørke øynene er slukket. Livet, det var en gang.
Hun husker han danset i gatene. Han lo mens mamma sang.
Livet var aldri enkelt. Men livet, det er ikke mer.
Og verden lukker øynene for den tragedien som skjer.

Hun holder om sin lille, slik jeg også holder om min.
I et hvitkledd laken på gaten, så inderlig verdifull og fin.
Hun orker ikke rope mer, der hun sitter som en skygge av seg selv.
Blant ruiner og tomme gater, blant kuleskudd og smell.

Hun klarer ikke å legge han fra seg, og blir sittende der hun er.
Og holder den vesle kroppen så inderlig tett og nær.
Hun ber om et stille mirakel, om at verden snart vil se.
Hvor mange barn må lide før vi velger å følge med?